www.runegrammofon.com
GET ON THE MAILINGLIST




Reviews RDV2112

Improvised music on CD can often feel as if it were missing a crucial element, the simple virtue of being able to witness the act of creation in the same space with musicians being forced to react swiftly to each other and their own potentially changing enviroment. This beautifully shot and edited document of a performance by four-piece Spunk at Norway´s Henie Onstad Art Centre in 2008 is the next best thing. Seated facing each other in a circle, enclosed by the audience as well as by screened footage of the musicians flickering on the Art Centre´s walls, the quartet respond emphatically to the group impulse while maintaining their own unique identity. Maja Ratkje is particularlarly mesmerising, darting quickly from electronics to bells and theremin, while cellist Lene Grenager saws and plucks relentlessly hunched over her instrument as if on the verge of devouring it. Further texture is added with horn and trumpet from Hild Sofie Tafjord and Kristin Andersen  and the DVD´s excellent sound and vision combine to place the viewer within the improvisation itself. One of Rune Grammofon´s best ever releases in any format.
Rock-a-Rolla (UK)

Illuminating: anarchy in the art house. Commissioned by Norway’s Henie Onstad Art Centre on the advent of its 40th anniversary in 2008, Light captures preeminent improvisers Spunk at the top of their game. Led by Maja Ratkje’s bestial vocal contortions and electronic manipulation, the quartet – completed by Kristin Andersen (trumpet), Hild Sofie Tafjord (French horn, electronics) and Lene Grenager (cello) – seem set to soundtrack the confounded corridors of comic artist Grant Morrison’s Castle Revolving: micro-gestures incite swathes of Sheeda babble (supplemented by the bleeps and whirr of regressive droid dialogue). At their most melodic – generally when Andersen elects to pick up the baton – Spunk resemble another of Norway’s great extemporising units, Supersilent. But whereas Arve Henriksen’s group are happy to thaw the trappings of jazz into languid pools of extended ambient bliss, Spunk are persistently on the move; detonating a series of seditious charges within the belly of the art house. Light offers a dynamism testifying to bold creativity and near-telepathic modes of communication, matched by the refined beauty of its surroundings.
Record Collector (UK)

Dass SPUNK nicht einfach Kammermusik zu machen versucht, sondern... ja was - Weltmusik?, das zeigt der Mitschnitt ihres Auftrittes im Henie Onstad Art Centre am 23.8.2008, genauer, das macht er einem bewusst. Für die Aufführung von Light (RDV 2112, DVD) ist der musikalische Raum aufgestoßen durch Filmleinwände ringsum, die die Wände öffnen für Ausblicke in die Natur, den Bootshafen, ins Grüne und Blaue sozusagen. Im Zentrum der Aufmerksamkeit positionierten sich die Trompeterin Kristin Andersen und die Hornistin Hild Sofie Tafjord, die burschikose Cellistin Lene Grenager und die Vokalistin Maja S. K. Ratkje überkreuz. Tafjord und vor allem Ratkje greifen auch zu elektronischen Mitteln, was definitiv der Clou ist. Nicht nur wird damit die pure Vokalisation über das übliche zungenrednerische Geschnatter hinaus geliftet, auch das ach so intuitive Plinkplonk-Tröt-Allerlei aus gepressten oder schwebenden Haltetönen, aus pikanten Spritzern und tempera­mentvollen Kratzern, bekommt dadurch die entscheidende Wendung, eine Wendung, die der braun-beige feminine Naturtonoutfit der Vier nicht vermuten lässt. Der Klangverlauf ist amorph fließend, träumerisch onduliert. Angereichert und verdichtet wird er von Ratkje mit Donnerblech, Glöckchen, Musikbox, Theremin, Delay- und Noiseeffekten, während Andersen auch mal eine Maultrommel plonkt oder blockflötet. Verbreiten die Bläserinnen durchaus auch so etwas wie nordische Melan­cholie, so zwitschern, knarzen, blubbern und spotzen die elektronischen Gerätschaften eine andere 'Sprache', der die andern, allen voran Grenager, mit extented techniques nacheifern. Sagte ich eingangs 'versucht'? SPUNK liefern mit ihrem zeitgenössischen Statement einen elektroakus­tischen Lichtblick, der selbst ein kniefreies Strickkleid zu Stiefeln und Ratkjes Léandre'eske Mätzchen verkraftet.
Bad Alchemy (DE)

SPUNK består av fire sterke kvinnelige skikkelser fra den norske improvisasjonsscenen. Vokalist Maja Ratkje danner alt fra elektronisk oppkuttede fres og snerr til mer rundkantede psykedeliske lyder ved hjelp av alskens duppeditter. Hild Soie Tafjords horn og elektronikk, skaper mer sfæriske elektroniske baktepper, som cellist Lene Grenager og trompetist Kristin Andersen improviserer rent akustisk på. På dvd-en beveger kvartetten seg gjennom mange sterke partier, hvor deres samarbeid gjennom en årrekke er tydelig. Utviklingen med synonyme lyder og kontraster har særpreg, og resultatene av de musikalske veivalgende er spennende.
Bergens Tidende (NO)

Hva så med improvisasjonsensemblet SPUNK der de sitter på Høvikodden Kunstsenter en augustdag i 2008 og framfører ”Light”, bestilt av det samme senteret og som nå er ute på DVD (Rune Grammofon). Er de ute i samme ærend som Pippi?  For hvis Pippi lette etter ordet spunks mening, hva er det så gruppa SPUNK leter etter der de langsomt improviserer seg framover i en vakker lyssetting der naturen utenfor og senterets indre smelter sammen. De har jo ikke funnet et ord som de prøver å finne ut hva betyr? Er det heller kanskje musikkens mening de leter etter? Eller improvisasjonens?  For uten å vite hvor mye som er planlagt av det jeg hører, er det tydelig at de leter etter noe gjennom det å lage musikk underveis. Å si at de leter etter Verket, med stor V, er imidlertid galt. SPUNK er ikke opptatt av verk. De opptatt av at musikken utformes ut ifra øyeblikkets tilstedeværelse. Kanskje de utforsker samspillet seg imellom for å finne ut hva samspill egentlig er? Eller hva det ikke er? Og kanskje finner de svaret på det siste. For det er ikke noe særlig samspill her. De sitter hver for seg med sine instrumenter. Lyttende til hverandre? Helt sikkert. Eller kanskje ikke? Og publikum, hva har de oppe i alt dette her å gjøre. De sitter jo bare der og følger musikerne så dypt konsentrerte i utformingen av sine lyder. SPUNK elsker lyder. De har et anarkistisk forhold til lyd, sier de. Men ikke til publikum. Der er de dødstradisjonelle. For hva om publikum også fikk lov å være med på å lage disse lydene? Gripe en stol og begynne å spille på den. Rett og slett være med på dette musikalske lydkalaset. Hva ville Pippi gjort, hvis hun syntes musikken ble kjedelig der ute på Høvikodden? Ville hun bare gått og tatt et bad i sjøen utenfor? Eller ville hun gått fram til Hild Sofie Tafjord og helt vann i hornet hennes? Eller prøvd å overgå Maja Ratkje i vokal utfoldelse? Ville Pippi kanskje ha undergravd hele denne sementerte, strenge konsertsituasjonen? Er ikke dette en situasjon vi nettopp forbinder med den høyverdige konserthuskulturen der improvisasjoner er bannlyst og det hellige, strengt komponerte verket, dyrkes i det dypeste alvor? Hvor er humoren og det løsslupne hos SPUNK? Hvor er det undergravende? Hvor er Pippi? Går ikke SPUNK langt nok? Eller kommer de til kort? Eventuelt i forhold til hva? Jeg er ikke sikker. Jeg fascineres av det jeg ser og hører, men jeg aner ikke hvorfor. Men én ting vet jeg: at det ikke er en støvsuger jeg ser og hører der ute på Høvikodden. Og det er kanskje der jeg tar feil? Kanskje det er en flaggstang?
Klassekampen (NO)

http://www.themilkfactory.co.uk

http://www.soundofmusic.nu

Developed in KeyPublisher, a Keyteq AS©2006 product