www.runegrammofon.com
GET ON THE MAILINGLIST


Read our Privacy Policy



Reviews RCD2204

Norwegian composer Maja SK Ratkje has immersed herself in eccentric projects - free improv outfits, performance-art installations, a concerto for electric guitar, and even a 2002 album comprised of breaths, gasps, growls and tongue-clicks, all digitally manipulated. Her latest project, Sult (Norwegian for "hunger"), was inspired by Knut Hamsun's 1890 novel of the same name and uses music she composed for Norwegian National Ballet. The entire album is performed on an instrument she built herself: Ratkje has taken an old-fashioned pump organ, powered by foot pedal, and added PVC tubes, wind machines, bass strings, resin threads and glass percussion - so that it now resembles some crazed Heath Robinson contraption. But the results are quietly compelling. Using her homemade steampunk synthesizer, she's able to sound like a Bontempi organ, a wheezy accordion, a zither and orchestral percussion section. Her aim was to conjure up the sound of 19th-century Oslo, but the tracks on Sult sometimes nod towards Steve Reich-style minimalism, Ennio Morricone soundtracks, folksy ballads and breathy, effects-laden folktronica. Ratkje can also write strong, vocal-led songs, such as Sayago and Øine Som Råsilke, that transform this collection into a compelling album. Contemporary album of the month. 4/5.
The Guardian (UK)

Maja Ratkje originally composed and performed Sult for the Norwegian National Ballet’s production of the same name, based on the proto-modernist novel by Knut Hamsun that follows the daily life of a severely impoverished writer in Oslo in the late 19th Century. Live on stage with the dancers for each night of the run, Ratkje accompanied her extraordinary vocal delivery on a self-devised instrument built around an old, out-of-tune pump organ. Midway through the stark novel, the writer wanders by an organ grinder and his daughter singing “a mournful song” which, in his malnourished condition, affects him profoundly: “I felt drawn to the notes, dissolved in them, I began to flow out into the air… high over mountains, dancing on in waves over brilliant areas…” And this is as good as any description for the effect Ratkje’s compositions achieve here. Unlike her fiercely experimental voice improvisations, large scale orchestral work or sound art installations, Sult has beguiling folk-like songs touched with a transcendental air. It reflects the starving artist’s hyper-sensitive state that sees him experience not only abject poverty but also heights of joy. But, Ratkje’s experimental sensibilities clearly run through Sult, seeing her heavily modify her accompanying organ, transforming its repertoire with plastic and metal tubes, guitar strings, resin thread and a wind machine. Like an acoustic form of glitch, the mechanism’s malfunctions, squeaks and rattles are emphasised in the arrangements to lend uncanny, dilapidated rhythms and textures to the affecting, sensitive suite. In doing so Ratkje has produced a rare recording that balances beautiful, uncanny song, rich, acoustic composition and startling originality in equal measure.
The Quietus (UK)

Suit is a suite of improvisations based on music created for the Norwegian National Ballet; a continuation of composer Maja Ratkje's decade-long work composing for live performance. The compositions began as accompaniment for an adaptation of Hunger by Knut Hamsun, an early example of modern psychological fiction which follows an unnamed writer in 19th century Oslo, hindered by self-destructive impulses. The recording cultivates the book's distinct sense of place, while mirroring its depictions of unstable mental states. The compositions are played on a modified pump organ, which Ratkje learned to play in situ as the performances happened: free improvisation stretched to its emancipative end. Ratjke allows herself time and space to feel the limits of her new, unique instrument, and to capitalise on the opportunity for sonic invention through unfamiliarity. "Introduksjon — Denne Forunderlige By" ("This Marvellous City" — the song titles are quotations from the novel) is an expansive beginning, based around a mournful organ drone, looping and layering. As the record develops, the modified sections of her set-up reveal themselves: guitar strings, percussive objects, tubes and a wind machine built into or onto the instrument by Ratkje in collaboration with technicians at the Oslo Opera House. On "Den Sprttende Bevgelse Min Fot Gjor Hver Gang Pulsen Slar", an urgent organ refrain and Foley-esque percussive sounds emulate the overwhelming urban setting of the novel. The song features a gentler version of the percussive vocal experiments developed by Ratkje in her solo work, and with her improv group Spunk.; Trflis A Tygge Pa" is an abstract street scene, approximating the surprising harmony of a street musician, a whistling passerby, and the rattling of chains and crunching of papers underfoot. These abstract, atonal interludes interact with mournful chamber songs such as "Dine Som Rasilke. Armer Av Ray" — a mirror of the erratic and nonlinear depiction of varying states of madness described in the novel. Reflecting on the initial performances of Suit, Ratkje stated her intention for "the music to be ugly and tender and rough and fragile at the same time". Her audacious, adaptable voice and Frankenstein's monster of an instrument are well-suited to this contradictory reflection of the complex, damaged human psyche.
The Wire (UK)

Maja Ratkje's list of previous collaborators is as long and impressive as her catalogue of previous releases, but the Norwegian musician and composer's latest album, 'Sult', is possibly her strangest yet. Based around the haunting drone of a pump organ, these nine tracks are like the drawn-out respirations of some atonal beast. Begin with 'Den sprættende bevegelse min fot gjør hver gang pulsen slar` to hear the power of her compositions in full force.
Electronic Sound (UK)

Det virker som om Maja Ratkje er inne i en akustisk periode om dagen. Da hun skulle lage musikken til fjorårets ballettforestilling Sult på Operaen, var det i hvert fall ingen theremin i sikte. Hun spesialkonstruerte heller et gammelt pumpeorgel ved å bygge det ut med forskjellige elementer: kjettinger, metalliske gjenstander, klimpreinstrumenter. Så spilte hun på instrumentet med både armer og bein mens hun sang. Musikken ble forestillingens høydepunkt, ifølge flere anmeldere. Når musikken nå kommer ut som plate, er den et høydepunkt også som selvstendig verk. Her må jeg for øvrig komme med to tilståelser: Den første er at jeg går til ny musikk av Ratkje som en utkledd Harry Potter-fan inn i en kinosal i 2001. Det andre er at jeg elsker pumpeorgel. Grensen mellom kritiker og entusiast er i dette tilfellet syltynn. Surklingen, pumpingen og trekkingen i Sult sender lytteren med på vandring i Kristianias gater, som hovedpersonen i Knut Hamsuns roman selv. Det blåser og er kaldt og surt. Det var nok en sørgelig tid, det nittende århundret. Man fryser på ryggen av Ratkjes metalliske lydeffekter, og man får også frysninger - av den gode typen - av melodiene til vokalen hennes. Det er vakkert. Musikken er ikke bare tilbakeskuende, den låter også moderne med sine minimalistiske rytmer i noen låter og en spaghetti westernlignende plystring i andre. Generelt er Sult mindre komplekst enn Ratkjes tidligere utgivelser, og mer tilgjengelig. Kanskje det er fordi pumpeorgelet er et såpass lite diskre instrument. Det brauter seg liksom frem i lydbildet. Et fantastisk instrument, spilt av en fantastisk artist.
Morgenbladet (NO)

Maja Solveig Kjelstrup Ratkje har vært en av landets viktigste kunstnere de siste 20 årene, et stort forbilde som musiker, menneske, kvinne og ideologisk vesen. Hun har ikke vært engstelig for å stikke tåen nedi grumsete vann, og har vært med på å klargjøre en friere bane for musikere som ønsker å gjøre noe annet enn å følge bransjens stagnerte peilepunkter. Og du verden så sterk musikk hun lager, helgens utgivelse er basert på musikken hun lagde til Jo Strømgrens danseforestilling over Hamsuns Sult. Da var hun på scenen med trøorgel og vokal, og disse sporene er nå i ettertid bearbeidet. Det låter fantastisk bra, også ut av sin opprinnelige sammenheng, med en utpreget taktilitet, som «en træflis å tygge på», som en av de fascinerende låtene heter. Det er i det hele noen svært minneverdige låttitler her, men det er materialet også, som i den vanvittig vakre «Sjå, Åmioda – og ikke en lyd kom mig fra strupen» hvis stemning returneres til i avsluttende «Kristiania». Det diskuteres vidt om man kan separere kunsten fra kunstneren for tiden, i tilfeller der kriminelle eller ideologiske diskrepanser for noen, og stadig flere, skygger for verket. Maja Ratkjes kantete komposisjoner, kjøttfulle lydbilder og gripende sang er til sammen et eget verk, men spinner også videre på de uforglemmelige setningene hos den unge Hamsun, som han skrev: «jeg fornemmer mine sko som en sagte susende tone imot meg». Det er i alle fall mulig å lytte til Hamsun.
Now´s The Time (NO)

Maja Solveig Kjelstrup Ratkje har vært en av landets viktigste kunstnere de siste 20 årene, et stort forbilde som musiker, menneske, kvinne og ideologisk vesen. Hun har ikke vært engstelig for å stikke tåen nedi grumsete vann, og har vært med på å klargjøre en friere bane for musikere som ønsker å gjøre noe annet enn å følge bransjens stagnerte peilepunkter. Og du verden så sterk musikk hun lager, helgens utgivelse er basert på musikken hun lagde til Jo Strømgrens danseforestilling over Hamsuns Sult. Da var hun på scenen med trøorgel og vokal, og disse sporene er nå i ettertid bearbeidet. Det låter fantastisk bra, også ut av sin opprinnelige sammenheng, med en utpreget taktilitet, som «en træflis å tygge på», som en av de fascinerende låtene heter. Det er i det hele noen svært minneverdige låttitler her, men det er materialet også, som i den vanvittig vakre «Sjå, Åmioda – og ikke en lyd kom mig fra strupen» hvis stemning returneres til i avsluttende «Kristiania». Det diskuteres vidt om man kan separere kunsten fra kunstneren for tiden, i tilfeller der kriminelle eller ideologiske diskrepanser for noen, og stadig flere, skygger for verket. Maja Ratkjes kantete komposisjoner, kjøttfulle lydbilder og gripende sang er til sammen et eget verk, men spinner også videre på de uforglemmelige setningene hos den unge Hamsun, som han skrev: «jeg fornemmer mine sko som en sagte susende tone imot meg». Det er i alle fall mulig å lytte til Hamsun.
Jazz i Norge (NO)

Det eneste sikre vi kan si om Maja S.K. Ratkje er at hun stadig overrasker og ikke lar seg sette i bås. I sentrum av «Sult» står et gammelt ustemt trøorgel, og klangen av det kan lett sette oss tilbake til Hamsuns Kristiania anno 1890. Så ble da også musikken skrevet og framført til Jo Strømgrens koreografi av Hamsuns «Sult», oppført på Den Norske Opera & Ballett i fjor og platen er en videreutvikling av musikken for forestillingene. Ratkjes «Sult»-suite består i korte karakterstykker, som enkelte stemninger, og de har ofte islett av en innoverskuende og gjerne drømmende karakter. Platen begynner med en søken etter søte harmonier, med en enkel tonal koral. Men der er også smertefulle harmonier, og når Ratkje legger på dissonerende toner blir det like forstyrrende som forestillingene protagonisten har i feberørske. Satsen heter nettopp: «Introduksjon - denne forunderlige by». Andresatsen forteller musikk på en annen måte. Det begynner med skrapelyder, dype strenger der Ratkje pendler mellom deres grunntone og skjærende overtoner. Der er glass og metall i skjønn forening. Kanskje vi kunne kalle det lyrisk støy, og denne karakteren går i dialog med Ratkjes hviskende og jazzete stemme som formidles i en omfattende ekkoklang. Og det hun synger er bokstavelig talt nonsens. Det er et improvisert språk, lyder Ratkje selv har oppfunnet, omtrent som «Sult»-protagonisten selv oppfant ord og snakket på ganske irrasjonale måter til fremmede mennesker. Ratkje har oppfunnet et multiklanginstrument, traktert kun av henne selv, men klangen er alt annet enn enkel. Resultatet er en så rik og variert klangverden at dette er en virtuos oppvisning i musikalske uttrykk. Det er dessuten vakkert. Ja, dette er tidvis skjønn musikk som fungerer meditativt. Samtidig er der forstyrrende elementer, enten det er en kjetting som rasler eller et inderlig dyp i uttrykket som gjør at du alltid må være våken i lyttingen. Jeg kunne ønsket et mer omfattende teksthefte. Men også uten dette er Ratkjes klangverden musikk å bli helt oppslukt i.
Klassekampen (NO)

Das ist die Musik, die MAJA S. K. RATKJE für eine Performance des Norwegian National Ballet geschrieben und auch live gespielt hat. Nach "Hunger", dem Roman, der Knut Hamsun auf den Weg brachte, King Nut zu werden. Mit "Mysterien", "Pan", der "Landstreicher-Trilogie" und "Auf überwachsenen Pfaden" gelang ihm, denke ich, genug, um den Höllenhunden das Maul zu stopfen. Ratkje spielt ein verstimmtes Har­monium, an das noch Metall- und PVC-Pfeifen und eine Windmaschine angebaut wurden. Und sie erzeugt weitere Sounds mit Gitarren- und Basssaiten, mit Metall- und Glaspercus­sion und durch Bowing. Um mit dieser Steampunk-Bontempi-Akkordeon-Zither-Orgel Kristiana-Stimmung mit 1890er-Flair zu erzeugen, und mit zartem und wenn nicht frommem, so doch kunstfrommem Gesang das Weh dieser Welt fühlbar zu machen. Raue, scharrende Laute, aber auch klirrig funkelnde mischen sich bei 'Den spraettende' zu dudelig orgelndem Minimal-Drang und Purzelbäumen der Zunge. Hamsun war zweimal als Auswanderer in der Neuen Welt gescheitert und hatte einen Beißreflex entwickelt, aber hatte nichts zu beißen, außer seinem Ehrgeiz und Eigensinn. Ratkje besänftigt ihn mit 'Sa­yago' als Wiegenlied, sie evoziert bei 'En træflis å tygge på' pfeifend Spätwesterntristesse und vokalisiert mit folkloresker Sanftmut, nicht ohne Hamsun pathisch die Hungerleider-Krone aufzusetzen. Aber noch faucht der Wind durchs dünne Hemd, was freilich kein Grund ist, zu windspielerischem Klingklang nicht mit der Pump Organ und mit Donner­blech komisch zu quallen und dazu launigen Singsang anzustimmen. Untergeher- und Größenwahn-Akkorde kreuzen sich mit paukendem Trotz, heulendem Alarm und Sirenen­gesang zur dramatischen Klimax. Aber das Extro pumpt Ratkje nochmal mit den Kirchen­maus-Registern, denen Hamsun freilich das gegenstrebige Flüstern seines Bluts und seinen tragikomisch stolzen Wider-Geist als Imp of the Perverse entgegen gesetzt hätte.
Bad Alchemy (DE)

https://jazzinorge.no

https://thequietus.com

https://boomkat.com

https://furtherdot.com

Developed in KeyPublisher, a Keyteq AS©2006 product