www.runegrammofon.com
GET ON THE MAILINGLIST




RCD2157 Reviews

Building upon the grungy bluster of 2013's "All Of Them Witches", the third album by this talented Norwegian team displays an increasing depth. Taking the totemic force of the rock power trio, Mollestad presides over an irresistible mix of jam-band alacrity and methodical rigour. Her snarling zig-zagging guitar runs are laced with with a spectral afterglow that crackles and glows with a tangible energy in a group sound that's saturated and raucous, eagerly embracing a boundary-leaping philosophy - if it works, they use it... Though Mollestad understandably does most of the melodic heavy-lifting, what comes across more than anything on "Enfant Terrible" is how trust and mutual support can lead to a product much bigger than the sum of its parts.
Prog (UK)

I was a big fan of this Norwegian band’s combination of Melvins-style grooves, shredding, and jazz on the 2011 debut Shoot!, and this follow-up to last year’s All of Them Witches is their best effort yet, thanks in large part to a dirtier tone and slightly more aggressive approach. While technical death metal bands elicit the “jazzy”, this is one album that truly understands that aspect of music, feeling meditative and experimental, rocking out all the while.
Decibel Magazine (US)

The low-down blues-rock power-crawl of opening track "Laughing John" carries all the sweaty swagger of classic Led Zeppelin, while the plodding riffage of tracks like "La Boule Noire" aims for the moody doom-mongering of prime Black Sabbath. That said, Mollestad´s more than just a rock-metal fret-witch: her solos display a sensitivity for the less obvious possibilities of the electric guitar, with whammy bar swoops and high, glacial whinnies that nudge up against the high-impact techniques pursued by Finnish-American guitarist Raoul Björkenheim.
Jazzwise (UK)

Hedvig Mollestad Thomassen rootles through the iconic moves of Page and Iommi and steals them for her own. The trio move into dissonant helixes of jazz when the idol emulation gets too sickly, as Thomassen´s head fills up with rock star bombast and then empties into transcendece. Guitar solos weave and arc out of pure meditative reflex; she splays over the rhythm section with compellingly acute awareness of each emphatic arc and syncopated dip, adapting the shape of her riffs and improvisation accordingly.
Rock-a-Rolla (UK)

Auf der Plattenhülle blickt die Künstlerin so grimmig, als wäre gerade ihre Katze überfahren worden. Entsprechend ruppig klingen die Gitarren-Riffs, die die junge Norwegerin, unterstützt von Schlagzeug und Bass, auf ihrem neuen Album bietet. Die zehn infernalischen instrumentalen Melodien erinnern an Led Zeppelin und Black Sabbath und bereiten brutal laut gehört die größte Freude.
KulturSpiegel (DE)

Das Coverbild einer biederen Blondine führt bewusst in die Irre. Keiner wird und soll angesichts der braven schwarz-weiß-Fotografie der 1982 im norwegischen Touristeninselstädtchen Ålesund am europäischen Nordmeer geborenen Hedvig Mollestad eine der führenden Metal-Gitarren Skandinaviens vermuten. Mit dem ersten Ton schon fällt das Bild aus dem Rahmen. Da hat eine ihre Heroen studiert von Jimmy Page, Tony Iommi und natürlich Jimi Hendrix bis hin zum John McLaughlin der Mahavishnu-Jahre und macht beim Update der seligen Helden keine Gefangenen. Im bestens eingespielten Trio bringt sie vor Bassgitarre und wummernd dräuenden Drums ihr Instrument in Anschlag. Dabei erfindet sie das Rad nicht neu, lässt es aber ordentlich und in erfrischend wuchtiger Kurzweil wortlos rock ’n’ rollen. 
Leipziger Volkszeitung (DE) 

Hedvig Mollestad Thomassen har forstått hva en elektrisk gitar kan fortelle dersom man får den til å snakke. Den unge norske gitaristen anvender et språk som kommuniserer med råbarkede tradisjoner og seig materie, og hun gjør det med finesse som er interessant. Trio Mollestad spiller instrumentalmusikk, uten at lengselen etter vokalist melder seg. De kombinerer de helt enkle og fengende grepene med avansert spill, men tipper aldri over i poengløs dyktighet. Jeg tror på denne kombinasjonen av tradisjonsbevissthet og frigjøring og mener Hedvig Mollestad Trio har modnet i løpet av tre album. Hedvig Mollestad Trio tar arven på alvor og forvalter den med fornyelsens kraft. 5/6.
Aftenposten (NO)  

Jazztrioen gjør alt det god rock bør gjøre, men ofte ikke klarer. Særegene rytmemønstre skaper et herlig driv; Mollestad Thomassen går ofte for overraskende progresjoner, og tidvis låter det som om det holder på å briste for bandet. Men bare nok til at man får hjertet i halsen. Noe av det vanskeligste en gitarist kan gjøre, er å lage doomriff á la Black Sabbaths sjangerdefinerende dommedagsblues. Riff som både rommer like mye stemning og samtidig er like friske som det nevnte bands gitarhelt Tony Iommi gjorde på 70-tallet. Mange har forsøkt. De færreste har kommet ut av det med æren i behold. Mollestad Thomassens riff er derimot så solide at de tviholder på oppmerksomheten. I kombinasjon med et tett, energisk og potent komp blir "Enfant Terrible" en soleklar kandidat til årets norske plateutgivelse. 5/6.
Bergens Tidende (NO)

Tredje album fra en av våre tøffeste gitarister, i et etterhvert temmelig folksomt landskap bestående av band som har valgt blues/prog/tungrock som del av sitt frie, utadvendte "jazz"-uttrykk. Nå må vi endelig ikke glemme Mollestads band, som består av Ellen Brekken på bass og Ivar Loe Bjørnstad på trommer. Det høres kanskje ikke mye ut, men denne powertrioen har mer enn nok kraft mellom hendene. "Enfant Terrible" viser et band som etter utstrakt turnering har smeltet sammen til et overbevisende beist.
Dagens Næringsliv (NO)

Nå er Mollestad og hennes trio bestående av henne selv på gitar, Ivar Loe Bjørnstad på trommer og Ellen Brekken på bass tilbake med sin tredje utgivelse. Mollestad er selv utdannet jazzgitarist ved Norges musikkhøgskole, men utover det faktum at plata er preget av mye improvisasjon og at Mollestad er vanvittig teknisk dyktig, står «Enfant Terrible» definitivt plantet med begge beina i rockeland. «Enfant terrible» åpner med låten «Laughing John». Den er et lekent spor med særdeles groovy materiale som skiller seg ut fra det mer blytunge materialet som ellers preger brorparten av skiva. Låten er allikevel en effektiv døråpner inn i Mollestads musikalske univers, med mye fuzz og skarpe riff som komplementeres av en melodisk og musiserende basslinje servert av Ellen Brekken. På det påfølgende sporet «Arrigato, bitch» legger Mollestad formidlingslista hakket høyere. Låten åpner hult og deilig med klassiske heavy-trommer og et gitarriff som sakte, men sikkert ispes flere og flere musikalske vendinger som tar sporet fra sitt enkle utgangspunkt og over i et vanvittig drøyt improvisasjonsparti tre minutter ut. En gitarsolo på samme virtuose nivå dukker også opp på stoner-låten «La boule noire». «Pity the children» får æren av å tone tempo og stemning ned igjen og runde av et ellers ganske så utfordrende instrumental­album. Det er ikke alltid like lett å formidle gjennom instrumentalmusikk. Ingen tekst kan hjelpe deg å fortelle hva du føler. «Enfant Terrible» oppleves allikevel som et inderlig album. Plata framstår også som langt mer inspirert og umiddelbar enn sin forgjenger «All Of Them Witches». Det er vanskelig å holde på den typen intensitet Mollestad skaper gjennom et helt album og at «Enfant Terrible» ikke er blitt lenger enn sine 35 minutter er et godt grep fra trioens side. Deres tredjealbum er et progressivt musikalsk produkt som griper. 5/6.
Dagsavisen (NO)

http://www.allaboutjazz.com

http://thequietus.com

http://www.musikreviews.de

http://www.plattentests.de

http://www.sound-and-image.de

http://clairetobscur.fr

http://www.dagbladet.no

http://www.vg.no

http://gaffa.com

http://www.side2.no

http://www.marlbank.net

Developed in KeyPublisher, a Keyteq AS©2006 product