www.runegrammofon.com
GET ON THE MAILINGLIST


Read our Privacy Policy



Reviews RCD2197

Fire! comprise three Swedish jazz musicians — on saxes, bass and drums — but their music rarely sounds like jazz. Instead, the default setting is loudspeaker-rattling sludge rock, based around Johan Berthling's thick, grinding, ostinato basslines. "When Her Lips Collapsed" sees Mats Gustafsson howling on a baritone sax over a slo-mo 6/4 pulse; "To Shave The Leaves. In Red. In Black" is a frankly terrifying piece of spartan, gothic metal, where Gustafsson sounds like he's mutilating a hymn on the tenor sax. Best of all is the fidgety, one-chord funk of "Washing Your Heart In Filth", where Andreas Werliin sounds like three drummers playing at once. 8/10.
Uncut (UK)

Since coming together in 2008, Sweden's Fire! have gleefully rebooted the power trio format to mate raging free jazz skronk with the monolithic power of Sabbath's first album. Like a modern day Cream, each player gets an equal shout between super prolific sax titan Mats Gustafsson's coruscating Ayler-like roars, Johan Berthling's earth-shuddering basslines and Andreas Werliin's drum hoodoo. Now on their sixth album since 2009's ”You Liked Me Five Minutes Ago” (not counting their behemoth Fire! Orchestra spinoff), the trio follow 2016's ”She Sleeps She Sleeps” with seven sensitively brutal missives from the dark side, building on the title track's template of Berthling's colossal gouge, Werliin's umbilical percussion and the full-throated elemental roar that's taken Gustafsson to play with giants like Peter Brötzman. The three reach maximum thrust in the churning cauldron of the gloriously-titled ”Washing Your Heart In Filth” or ”Up. And Down.” sounding like early Van der Graaf on a daytrip to Hades, although they're equally effective going dirt-slow funereal on ”To Shave The Leaves. in Red. In Black” or spatial closer ”I Guard Her To Rest. Declaring Silence.”, Berthling swooning on double bass.
Prog (UK)

The Hands is the sixth album from the fiery trio of Mats Gustafsson, Johan Berthling and Andreas Werliin, two years on from She Sleeps. Like its predecessor it has a nocturnal approach, although nocturnal has a very different definition this time around. The trio’s heavy sound – particularly the bass lines, and Gustafsson’s saxophone screams – have been compared to Black Sabbath riffs, but that’s definitely not the case here. The Hands is more of a musical poem. Seriously. First, the titles of the tunes make up a poem when read row by row. Play the tracks in a random order and the meaning collapses, because the poetry is gone. Played back in the correct order and everything clicks back into place. A note on the cover explains the mystery: all the titles were actually inspired by beat poet Kenneth Patchen. The title track opens, rough and clumsy, neurotic lines that are somehow reminiscent of Joy Division with heavy riffing. The second starts with an onomatopoeic intro, but with words that sound collapsed and incoherent, matching the title perfectly. Sax lines on Touches Me bring release and nostalgic reflection. The bass hardly rises to the surface; rather, it pulses like the blood in your veins. Werliin then completes the picture with firm brushes, and the sound of gulls brings marine feelings and adds a sense of identity to the story. The final track clears the air with a lyrical sax, a departure so obvious there’s little else to say. I loved She Sleeps and keep listening to it; The Hands is no less congenial.
HiFi Critic (UK)

Don’t say it hasn’t happened to you. One morning you wake up and you really, really want to play heavy music. Stooges heavy, Black Sabbath heavy, nothing fancy but I broke your pavement with my bronto-booted step heavy. Well, it happens to jazz musicians too, even musicians like Mats Gustafsson who are already acquainted with a myriad of opportunities to play hard, fast and unencumbered by the Geneva Convention. So the mission that he, bassist, Johan Berthling, and drummer Andreas Werlin pursue when they convene as Fire! is very specific. They must play as hard as they need to but not duplicate what they do in other ensembles. Additionally they must adhere to the monolithic heaviosity of hard rock without betraying their collective decades of improvisational practice. The Hands could be subtitled, Mission Accomplished. It lurches into action with a shudder of distressed electronics and distorted bass before Gustafsson’s bass sax scoops deep into the groove with a melody that’s as simple as it is cruel. But while it sounds massive, this music is not monolithic. Variety comes from the respite when Scandinavian movie dialogue or a rumble that sounds suspiciously like a satisfied cat edges the horn aside, and subtlety manifests in the coexisting layers of rough texture on slower tunes.
Dusted (US)


Like Steve Mackay´s Albert Ayler-inspired saxophone contribution to The Stooges pioneering 1970 album ”Fun House”, Gustafsson´s wooly improvisations add a free-jazz layer. The relentless energy the trio brings to the music - especially Gustafsson´s spirited playing - carries the listener through the darkness to the gorgeous, spare performance of ”I Guard Her To Rest. Declaring Silence”... It´s a thunderstorm raging over a smoke-spewing coal plant. It´s a test of your capacity for existential despair. It´s one of the top jazzcore albums of the year... This album is all body. Its torso says Gwar; the neck and head say Brötzmann; the backside moves like Fugazi or Harriet Tubman. That amounts to an irreverent kind of psychedelic doom metal. Gustafsson´s dry yowl is the music´s protagonist and its villain.
Downbeat (US)

This sixth album from the core trio of Gustafsson, Berthling and Werliin is an exercise in minimal simplicity. Apart from the low, brooding hum of 'Touches Me With The Tips Of Wonder', every track here is built around extremely basic bass and drum parts. Krautrock is a clear influence, with The Hands' setting up a motorik pulse, while the insistent stomp of 'Washing Your Heart In Filth' seems to set its sights on Can's monumental `Mother Sky' riff (famously appropriated for The Knack's `My Sharona'). Doom is another touchstone, with the nine-minute `To Shave The Leaves. In Red. In Black' setting off at a sluggish, thuggish crawl that makes Earth sound like Return to Forever. Over these primitive rhythmic strategies, saxman Gustafsson unpacks a deliberately limited bag of techniques, favouring long, lingering calls that bleed over into keening skronk. Gustafsson's debt to the gruff lyricism of Peter Brotzmann has never sounded so clear — or so effective.
Jazzwise (UK)

Like the Cohen album, The Hands is not for purists, but it's out on the other side, where free jazz collides with extreme metal genres. Swedish trio Fire!, comprising the fearsome saxophonist Mats Gustafsson, bassist Johan Berthling and percussionist Andreas Werliin, has been compared (wrongly in my view) to guitar-led rock trios of the late 1960s such as Cream and the Jimi Hendrix Experience. A more apt comparison is with the work of saxist Peter Brötzmann and guitarist Bill Laswell, whose ferocious 1987 recording Low Life is a free jazz landmark. The Hands is Fire!´s sixth release and it continues to fan the flames of the Scandinavian trio's explosive soundworld. 4/5.
BBC Music (UK)

This particular troupe doesn't restrict itself to jazz. In fact, from opening track The Hands, you'd be hard pressed to identify them as such, save for the squawking sax and rhythmic finery. They may be jazz musicians, but their jazz hats aren't always on, and are often being doffed to other genres; most notably rock, psych and blues. Sax powerhouse Mats Gustafsson is known for his multi-genre collaborations, having worked/performed with the likes of Zu, Otomo Yoshihide, Jim O'Rourke and Sonic Youth. Comparisons to Cream and early Black Sabbath are not ill-founded, but perhaps a little misleading. The trio's "rock" aesthetic is made satisfyingly supple by the deft, jazz-borne drumming of Andreas Werliin, and bassist Johan Berthling spins some quite doomy webs, but the overall impression is of something quite apart from these two sets of forebears. To Shave The Leaves... reminds of latter-day Earth, Zu and Bohren & Der Club Of Gore, while Washing Your Heart In Filth has shades of psych, afrobeat, and even a hint of voodoo. Ducking clichés in taking a different approach, Fire! could be seen to be freeing up free jazz. Nice.
Record Collector (UK)

While this album's an invigorating blast, it's shot through with the not obvious coupling of Black Sabbath and the short-lived Last Exit to such an extent that it's hard to extract Gustafsson's baritone sax playing from that of Peter Brötzmann, while Geezer Butler's bass playing informs Berthling's to a degree. Precedents are however subverted on Washing Your Heart In Filth where momentum's generated by bass and drums, with Berthling on the acoustic variety, and Gustafsson gets squally in the notionally customary fashion on baritone. The music's not without nuance, though, as shown by Touches Me With The Tips Of Wonder, which is largely atmospheric, though neither brooding nor foreboding. Werliin adds light and shade to Gustafsson's minimal lines on baritone again, which when all is said and done isn't the instrument that best highlights the depth of his musicianship. The measured I Guard Her To Rest. Declaring Silence is also reflective and serves notice that for all the power this trio has to hand, as an entity it knows when to take the foot off the accelerator.
Jazz Journal (UK)

De fleste kjenner kanskje aller best til band-navnet Fire! gjennom konstellasjonen Fire! Orchestra. De er ikke så vanskelige å legge merke til, der storbandet på sitt største har bestått av 30 frijazzere - og spiller musikk like eksplosiv som antallet er høyt. Men dette eventyret startet i trioform. Svenskene Mats Gustafsson på saksofon, bassist Johan Berthling og trommis Andreas Werliin møttes i 2008 med et ønske om å tilføre litt psykedelisk rock og støymusikk til datidens frijazz- og improvisasjonsscene. Resultatet ble musikk som kan kobles like mye til Albert Ayler som til Black Sabbath. Med andre ord et krysningspunkt midt i blinken for plateselskapet Rune Grammofon, hvor de siden start har gitt ut 11 album i ulike konstellasjoner. Det for øvrig også et krysningspunkt jeg beveger meg med ganske svake knær i, for å adressere nivået av kritisk sans her. Jeg likte Fire! sin musikk allerede fra første minuttet i debutalbumet You Liked Me Five Minutes Ago. Jeg likte albumtittelen, jeg likte de dyriske skrikene fra saksofonen, jeg likte de mørke og tunge riffene fra bassen og tangentene som brøt gjennom hele mølja. The Hands er deres sjette utgivelse som trio, og her fortsetter de kort fortalt i samme løype som før, men med mer komprimerte låter enn for eksempel debuten. De durer på i mørket i "When Her Lips Collapsed", og tar tempoet ned i "Touches Me With The Lips Of Wonder" - hvor Gustafsson spiller lange og luftige toner over bassens buldring og drypp fra cymbalene. I "Up. And Down" tryner vi i grøfta med ansiktet først, og blir først røsket opp derfra når vi hører banning fra et lyd-opptak de brekker det hele av med. Man skulle kanskje tenke seg at Fire! kunne låte friere sammenlignet med orkesterformatet - hvor det sikkert må en god dose organisering og retningslinjer til for at alle musikerne skal kunne spille intenst nok, samtidig. Men trioen holder det enkelt og ukomplisert. De er en mørk og tung masse av saksofonrop, seige bassriff og hamrende symbaler - og noen ganger trenger man ikke mer enn det.
Jazznytt (NO)

Trioformatet er både åpent og tungt historisk ladet. I rocken er besetningen med gitar, bass og trommer kodet som kraftfull og virtuos, for ikke å si hypermaskulin, og begrepet «power-trio» blir gjerne forbundet med band som Cream, The Jimi Hendrix Experience og Grand Funk Railroad. I jazzen har dette en parallell i trioer med saksofon, bass og trommer. Her krever fraværet av et tradisjonelt akkordinstrument at musikerne arbeider hardere for å fylle ut lydbildet, en estetikk vi kan spore tilbake til saksofonister som Sonny Rollins og Ornette Colemans trioer på 1950- og 1960-tallet. Svenske Fire! skaper på sett og vis en syntese av disse to stilene. Hvis vi nærmer oss bandet fra rockens kant, låter de som en vellykket krysning av amerikanske band som Morphine og Codeine: tre musikere som med enkle midler lager suggererende, repetitiv musikk som langsomt utfolder seg. Elektronikken spiller en sentral rolle på The Hands, både som vreng til basslyden og i form av feltopptak, lydsløyfer og støy. Slik blir den elektriske dimensjonen i praksis en medspiller eller et fjerde medlem, for eksempel med innslagene av svenskspråklige samples som gjør bandet akkurat litt eksotisk i internasjonale ører. Stykkene er enkelt og effektivt gjennomført, og akkurat så ensformige at bandet gjør lurt i å holde sangene såpass korte som de gjør. Temaene høres ut som de har dukket opp i løpet av jamming i øvingsrommet, og det låter henslengt samtidig som lytteren ikke er i tvil om at vi hører musikere som er intenst oppmerksomme på hverandre. Fire! er ypperlige på å underholde med bråkete bass, frenetiske trommer og frijazz-aktige saksofonsoloer i samspill med støyvegger og forvridde samples, men dempede sanger som «Touches Me with the Lips of Wonder» og den vakre avslutningen «I Guard Her To Rest» viser også at de er mer enn bare endimensjonalt «rocka» og støyende.
Morgenbladet (NO)

På förra trioplattan She Sleeps, She Sleeps (2015) gick de längre in i sig själva än tidigare. Framförallt de två långa, långsamma låtarna tycker jag är det starkaste Fire! överhuvudtaget spelat in. Nya skivan går mer på attack. Om föregångaren var en yogaövning är The Hand sett intensivt träningspass, men med liknande rörelsemönster. Fire!-soundet känns igen, men varje skiva har haft nya ingångar, förändringar i färgskalan. Johan Berthling gräver fram hypnotiska groove som Andreas Werliin förfinar med trumstockarna. Metalkänslan är där, i riffandet, tankarna går till Black Sabbath eller det amerikanska dronebandet Earth, när basen och trummorna jobbar igång flera av låtarna. Fyra av sju spår bärs fram av tunga riff, starkast är To Shave the Leaves, In Red, In Black som får mer tid på sig än de andra låtarna. Mats Gustafssons saxofonspel växer sakta i intensitet, med upprepande, förlösande melodifigurer som kontrasteras mot en inspelad röst (liknande saker dyker upp på flera platser i skivan och bidrar till en mystisk, något frågande känsla, som jag gillar) och i slutet förenas saxofonen med riffet och grundmelodin. Mäktigt! When Her Lips Collapsed har en liknande känsla. De mörkare saxofonerna passar bra in i det hårda och samtidigt djupa soundet. Andreas Werliin har ett showcase i Washing Your Heart in Filth som också har ett groove, men med fler rytmiska förgreningar. Låttitlarna har inspirerats av den amerikanska författaren Kenneth Patchen, som hade ett starkt förhållande till jazz; han samarbetade med Charles Mingus och spelade in flera poesiskivor, vissa av dem med komp av jazzmusiker. Fire! är gjorde teatermusik nyligen, på Dramaten, till Barbro Lindgrens pjäs Molnens Bröder, i regi av Lars Rudolfsson, och jag funderar om de två lugnare låtarna på skivan är hämtade från det samarbetet eller kanske är de inspirerade av processen. Elden är där, men lågan är avvaktande, täckt av de inkommande skuggorna. Spirituella vaggvisor. Öar där man kan gå i land, och koppla av, en kort stund.
Orkesterjournalen (SE)

Trioformatet er både åpent og tungt historisk ladet. I rocken er besetningen med gitar, bass og trommer kodet som kraftfull og virtuos, for ikke å si hypermaskulin, og begrepet «power-trio» blir gjerne for-bundet med band som Cream, The Jimi Hendrix Experience og Grand Funk Railroad. I jazzen har dette en parallell i trioer med saksofon, bass og trommer. Her krever fraværet av et tradisjonelt akkordinstrument at musikerne arbeider hardere for å fylle ut lydbildet, en estetikk vi kan spore tilbake til saksofonister som Sonny Rollins og Ornette Colemans trioer på 1950- og 1960-tallet. Svenske Fire! skaper på sett og vis en syntese av disse to stilene. Hvis vi nærmer oss bandet fra rockens kant, låter de som en vellykket krysning av amerikanske band som Morphine og Codeine: tre musikere som med enkle midler lager suggererende, repetitiv musikk som langsomt utfolder seg. Mats Gustafsson (saksofon og elektronikk), Johan Berthling (bass) og Andreas Werliin (trommer) har holdt på med Fire! i et tiår, og samarbeidet er høyst produktivt. The Hands er deres sjette trioplate på norske Rune Grammofon. Parallelt utgjør de tre kjernen i det større prosjektet Fire! Orchestra, som er aktuelle med sin femte plate i år. I trioen dyrker de et mer destillert og mindre masete uttrykk, hvor sangene er bygget rundt riff og ostinatoer som går og går, med de tre som tilnærmet likeverdige solister. Det er mindre sprelsk og mer dvelende enn Gustafssons svensk-norske trio The Thing, men ikke nødvendigvis mindre eksperimentelt: Elektronikken spiller en sentral rolle på The Hands, både som vreng til basslyden og i form av feltopptak, lydsløyfer og støy. Slik blir den elektriske dimensjonen i praksis en medspiller eller et fjerde medlem, for eksempel med innslagene av svenskspråklige samples som gjør bandet akkurat litt eksotisk i internasjonale ører. Stykkene er enkelt og effektivt gjennomført, og akkurat så ensformige at bandet gjør lurt i å holde sangene såpass korte som de gjør. Temaene høres ut som de har dukket opp i løpet av jamming i øvingsrommet, og det låter henslengt samtidig som lytteren ikke er i tvil om at vi hører musikere som er intenst oppmerksomme på hverandre. Undertegnede har mest sans for Fire! i trioformat. Orkesterutgaven blir for anmassende, og på sitt mest endimensjonale har trioen dessverre noe av det samme utmattende ved seg. Desto gledeligere er det at The Hands såpass ofte får denne anmelderen til å tenke på Morphine, som med sin mer transparente kombinasjon av saksofon, bass, trommer og dempet stemmebruk i rockeband-format tilbød et adskillig mindre macho uttrykk enn hva tilfellet gjerne er med de virtuose power-trioene i rocken. Fire! er ypperlige på å underholde med bråkete bass, frenetiske trommer og frijazz-aktige saksofonsoloer i samspill med støyvegger og forvridde samples, men dempede sanger som «Touches Me with the Lips of Wonder» og den vakre avslutningen «I Guard Her To Rest» viser også at de er mer enn bare endimensjonalt «rocka» og støyende.
Morgenbladet (NO)

Wenn dieses Trio richtig loslegt, ist Feuer am Dach. Das war, hitze- wie kalauermäßig, als bekannt vorauszusetzen. Allerdings ist Fire!, wie schon beim letztjährigen Festival in Bezau bemerkt, auch dazu fähig, leisere Töne anzuschlagen als bisher üblich (zuerst in #3, besonders aber in der finalen #7). Eine Ausweitung des Brandherds ist denkbar. Bevor wir aber zu sehr ins Grübeln kommen, fährt in #4 wieder der Güterzug drüber. Ein Zug voller guter Güter, und mit einem Hurra, der Gegenstände und an ihnen befestigte Menschen mitzureißen droht bzw. verspricht. Dem Bürger fliegt vom spitzen Kopf der Hut, und das ist gut. Eine Steigerungsstufe erklimmt man, wenn in #5 Berthling noch fester in die E-Bass-Saiten drückt, Werliin die Schlagzahl erhöht und Gustafsson himmelwärts strebt. Dann geht nicht nur den Kardiologen das Herz auf bis zum Anschlag. Bis zum Anschlag? Astreines Motto eigentlich. Zum wiederholten Mal beschränkt sich Fire! nicht auf landläufige Titelgebungen, sondern unterteilt einen ganzen Text, inspiriert von Kenneth Patchen, wie Gustafsson am Cover notiert, in sieben Kapitel. Insgesamt geht das dann so: „the hands / when her lips collapsed / touches me with the tips of wonder / washing your heart in filth / up. and down. / to shave the leaves. in red. in black. / i guard her to rest, declaring silence.“ Es berührt, es vibriert, es brüllt, es erschüttert. Es gehen die Sicherungen durch. Fast scheint es überflüssig zu sagen, dass diese Platte sich als Meisterwerk in eine – bis dato fünfteilige – Serie von Meisterwerken der dreiköpfigen Fire!-Brigade einreiht, ja sich an deren Spitze setzt. Clapping the hands.
FreiStil (AT)

Zu vermuten, Mats Gustafsson hätte FIRE! formiert, um sich vom Garagen-/Action-/Kick Ass-Jazz mit The Thing zu entspannen, wäre ein mächtig großer Irrtum. Das zeigen gleich wieder die ersten Takte des titelgebenden Einstiegs in The Hands (RCD2197), dem sechsten Album des schwedischen Trios. Zugegeben, Andreas Werliin mag im Vergleich zu Paal Nilssen-Love der leichthändigere und straightere Trommler sein, sein Geklicker beim schnellen 'Washing Your Heart In Filth' ist zumindest ein gutes Beispiel dafür, wie feingliedrig er sein Handwerk ausübt. Doch wenn Johan Berthling die Bässe, nämlich ebenfalls E- und Kontra-, bärenruhig statt so over the top traktiert wie Ingebrigt Håker Flaten, ist nicht zuletzt sein Sound der gute Grund dafür, die Glut von Fire! bei Black Sabbath zu suchen. Drum teilen sie den doomigen Duktus mit Saint Vitus und Revelation. 'Up. And Down' mit seiner absteigenden Bassfigur und 'To Shave The Leaves. In Red. In Black.' als schleppender, verzweifelt brüllender Todesmarsch-Bolero liefern dafür schwer wiegende Argumente. Gleich 'The Hands' besticht schon durch die ostinate Repetition, doch erst Gustafssons Röhren gibt dem die herzausreißerischen Krallen und Zähne. Einzigartig, wie er da wieder mit dem Bariton und dem Tenorsax stöhnt und wütet. Aber sich auch bei 'Touches Me With The Tips Of Wonder' ganz versonnen zurücknimmt, während Werliin mit Filz ans Becken rührt. Und 'I Guard Her To Rest. Declaring Silence.' bläst er zuletzt ganz zart und trist als Wiegenlied für eine Leiche, zu schwarzsamtenen Bassnoten und einhändig tickender Totenuhr. Die Poesie der Titel rührt her von Kenneth Patchen. Und für Sophistication zeugen auch Samples wie die verzerrte Frauenstimme bei 'When Her Lips Collapsed', bevor es sich zum langsamen Drehwurm eingroovt, und dann auch komisches Gebabbel als irritierende Intros und Extros. Und klingt das bei '...In Red. In Black.' nicht wie Parolen bei einer Demonstration?
Bad Alchemy (DE)

Förra plattan (i mitt tycke deras allra starkaste) var meditativ, med djupa, långsamma låtar. På "The Hands" koncentrerar sig Mats Gustafsson, Andreas Werliin och Johan Geezer Berthling på tunga riff och en hårdhet i uttrycket som ligger närmare rock än jazz. Ibland känns det skissartat, men kraften övertygar ånyo, som när Gustafssons tenor, baryton- och bassaxofoner tränger in i märgen på stora delar av skivan. Det är enkelt och distinkt. Skott efter skott på mål. Men Fire! kan även vara trasigt vackra, som på två kortare, psalmliknande låtar. 4/5.
Göteborgsposten (SE)

http://thequietus.com

http://www.freejazzblog.org

http://www.londonjazznews.com

http://www.jazzword.com

https://www.stereogum.com

http://salt-peanuts.eu

http://www.platespillern.no

https://www.newsounds.org

https://dereksmusicblog.com

http://www.writteninmusic.com

https://draaiomjeoren.blogspot.com

http://www.nowamuzyka.pl

Developed in KeyPublisher, a Keyteq AS©2006 product