www.runegrammofon.com

Get on the mailing list




Reviews RCD2206

Keyboardist Stale Storlokken is on a roll. Known for work with Motorpsycho, Terje Rypdal and improv supergroup, Supersilent, The Haze Of Sleeplessness (reviewed on p.106) added another layer of gritty experimentation to his overflowing CV. On these two live Elephant9 discs, recorded in a four-day residency, he moves the focus into a highly saturated, Day-Glo rock. The churchy reveries that begin I Cover The Mountain Top soon burst into fiery Hammond organ slashes which become distilled into pure overdriven fuzz tones that evoke the sweaty virtuosity of early ELP and the reckless abandon of Egg's patented Blane freak-outs. Nikolai Hængsle's bruising bass and drummer Torstein Lofthus' constantly shifting barrage ratchet up the fast-cut intensity that is the band's calling card. That combination of passion and controlled power extend to the second album that benefits from a dowsing of accelerant in the form of Reine Fiske's six-string fuel. It's scorching stuff throughout, and not without surprises. Stevie Wonder's You Are The Sunshine Of My Life drifts across an insistent ostinato that gradually comes to a rolling boil with mellotron flutes and plangent lead lines providing an impressive catharsis.
Prog (UK)

Det ustoppelige progjazztrekløveret Elephant9 dundrer på med et dobbelalbumslipp – bare litt over et år etter bunnsolide og forbilledlig friske Greatest Show On Earth. I løpet av et fire dagers konsertmaraton på Kampen Bistro i Oslo ble Psychedelic Backfire I og Psychedelic Backfire II spilt inn, sistnevnte med evig tilbakevendende gjest Reine Fiske på gitar. Det første som slår meg når plate nummer én lusker seg i gang er hvor vanvittig bra alt låter, med vrengte orgler, intergalaktiske synther, nesten komisk groovy basspill og tunge trommer, men detaljenes perfeksjon blekner kjapt mot den slående solide helheten bandet presenterer. Det å spille proggete jazzrock er en referansetung aktivitet, og det skal litt til for å hevde sin individualitet i jungelen av prognerder som finnes bakover i historien. Elephant9 har likevel klart å skape seg en helt egen måte å navigere seg gjennom skeive riff og heseblesende improvisasjoner, mye takket være Elephant9 har likevel klart å skape seg en helt egen måte å navigere seg gjennom skeive riff og heseblesende improvisasjoner, mye takket være tangentsjef Ståle Storløkkens umiskjennelige rytmiske og melodiske teft. De merkelig logiske linjene og kvasse, overstyrte klangene har siden bandets start for ti år siden hele tiden balansert mellom stilriktighet og merkverdighet, og det er rett og slett fantastisk å høre bandet pløye gjennom gamle og nye schlagere med like mye oppdagertrang som på debuten Dodovoodoo. I noen øyeblikk blir jeg bare sittende og måpe, fordi prestasjonene i alle ledd rett og slett er ekstreme; det hamres og dæljes og grooves og trykkes på et såpass høyt nivå at det bare er å bøye seg i hatten og håpe at hjertet orker å fortsette å slå. Høydepunktene for meg kommer hyppigst på den første av de to platene. Selv om Fiske bidrar med sine sedvanlig psykedeliske gitartoner både høyt og lavt, er det først og fremst den konsentrerte, telepatisk samspilte trioversjonen av Elephant9 som sender medg farlig langt over hvilepuls. Elephant9 gjør seg helt fantastisk på en liveplate, og Rune Grammofon kan være stolte av å ha dokumentert denne powertrioen, i ordets absolutt rette forstand, på et helt perfekt tidspunkt.
Jazznytt (NO)

Alle platene til Elephant9 har kommet ut på Rune Grammofon og trioen har vært ett av flaggskipene til den norske kvalitetslabelen. Det er verdt å feire - og hvorfor ikke med to doble live-album? Bandet leide seg inn på Kampen Bistro i Oslo for fire kvelder - et fint og intimt lokale som virkelig muliggjør nærkontakt med publikum. Det hele ble til slutt mikset av Christian Engfelt. Undertegnede var sist uke på slippkonserten til disse platene, som var lagt til litt større Parkteatret. Opptredenen ble en maktdemonstrasjon av spilleglede, framført av musikere som er på toppen av sin formkurve. Det var som om historiske tråder ble trukket tilbake til klassiske opptredener på Club 7, på en kveld der Elephant9 fra scenen kontinuerlig imponerte som en powertrio av format. De er en av disse velsignede gruppene som ikke firer en tomme på det musikalske, men som likevel kan appellere til et bredt publikum, samme om du liker blues, jazz, prog, rock eller støymusikk. Til tider låt de som om 70-tallet aldri hadde tatt slutt, men i stedet blitt sluset rett videre til vår egen tid, surfende på massive lydbølger. Og slik er det med disse to platene også, som til sammen har en spilletid på nærmere to timer og et kvarter. Utvalget av låter er godt, der både «Skink Fugl Fønix» og «Habanera Rocket» kommer i to forskjellige utgaver, begge i trio og kvartettformat. Det er i begge tilfeller samspill på svært høyt nivå, med musikere som både fortaper seg i musikken og lytter aktivt til hverandre. Det er viltert virrende virvelstrømmer fra orgelet, blytunge bassganger og en eksepsjonelt god trommeslager. Og det blir knapt dårligere av det markante gitarspillet til Fiske, både som rytmeelement og solistiske innslag. Elephant9 er lyden av en brennende trikk på vei ut i verdensrommet. Det er vanskelig å tenke seg en bedre trio i Skandinavia i dag, eller en mer grovmælt groove. Vi er heldige som lever i en tid med sånne musikere, og med plateselskaper som jobber med å dokumentere dem. Send ut nabovarsel, og spill høyt.
Klassekampen (NO)

Elefanten i overskriften er gruppa Elephant9. Rommet er Kampen Bistro, der trioen spilte fire kvelder på rad i vinter, de to siste med gitaristen Reine Fiske som ekstrahjelp. Dette er nå blitt til to doble konsertalbum på vinyl. På CD varer platene godt over en time hver. Det er bare et par måneder siden vi skrev om det aller første soloalbumet til Ståle Storløkken, etter mange års innsats i egne og andres band. Nikolai Hængsle Eilertsen (bass) og Torstein Lofthus (trommer) er noen av dem vi oftest støter på gjennom hele musikkåret ellers. Trioen har ofte blitt utvidet med en gitarist, men ikke hvem som helst. Noen ganger har det vært Terje Rypdal. På det andre av disse albumene har de med seg svenske Reine Fiske, kjent fra gruppene Dungen og The Amazing, men også fra norske aktiviteter med Motorpsycho og et par tidligere album med Elephant 9. «Psychedelic Backfire» var egentlig et spor på albumet «Atlantis». Dette er litt forvirrende ikke med på noen av disse to albumene av samme navn, men det høres ut som en god albumtittel også. Det er en god dose gammeldags psykedelia over musikken her, med store instrumentale utskeielser når Elephant9 slår seg løs i sine lange låter, med Storløkkens brusende hammondorgel over den hardt arbeidende rytmeseksjonen. Når Reine Fiske også kommer inn i bildet blir de et enda mer fleksibelt jamband. «II» begynner med en 14 minutter lang versjon av Stevie Wonders «You Are The Sunshine Of My Life». Veldig stillferdig til å begynne med, og man skal høre godt etter for å kjenne igjen sangen som er utgangspunktet. Et par av låtene blir spilt av begge besetningene, så man kan more seg med å sammenligne hvor forskjellige de er fra kveld til kveld. Da er vel dette jazz også? Man kan spørre seg hvorfor man skal høre på et band uten Reine Fiske når man kan høre det med. Forskjellen er at andre detaljer kommer mer til sin rett i trioformatet, med enda større fokus på Storløkkens briljering med tangentene. Hammondorgel eller veldig elektrisk gitar? Ja takk, begge deler.
Dagsavisen (NO)

Kampen Bistro var staden å vera 9.-12. januar i år. Desse kveldane spelte trioen Elephant9. Dei to siste hadde dei med seg den svenske gitaristen Reine Fiske. Dette var fire kveldar for historiebøkene. Dei av oss som ikkje var til stades, kan gjennom desse to sjenerøse utgjevingane lytta seg gjennom ei heidundrande oppsummering av elleve år med Elephant9. Dette er nettopp ei oppsummering, Elephant9s musikalske sjølvmelding - på tru og ære. Gjennom repertoarvalet er dei innom dei tidlegare utgjevingane og viser eit mangfald ein ikkje assosierer med trioen ved første tanke, men først og fremst er dei gode to timane med musikk ein manifestasjon av overveldande energiutlading kombinert med raffinert sans for dynamiske verkemiddel, subtile overgangar og eit oppkome av sprelske musikalske idear. Det er også ei oppsummering i den forstand at ulike inspirasjonskjelder kjem til syne i låtmaterialet. Ei oppsummering er det også fordi den andre plata har med Fiske som gjest. Han var med på dei to utgjevingane Atlantis og Silver Mountain og gav bandet ein solistisk, klangleg og harmonisk tilleggsdimensjon. Den rolla fyller han til overmål her. Det er spesielt interessant å lytta til «Habanera Rocket» og «Skink/Fugl Fønix», som er å finna på båe platene. Dei to platene representerer også ei oppsummering fordi bandet er attende på scenen - staden der bandet best kjem til sin rett. Det er på scenen i møte med publikum dei har utvikla det særmerkte uttrykket sitt. Psychedelic Backfire I og II er staden å byrja for dei som ikkje kjenner Elephant9 frå før. For alle oss andre er desse platene heilt naudsynt sikringskost.
Dag og Tid (NO)

Es gibt sie noch, 'Supergroups', und ELEPHANT9 ist eine davon: Mit Ståle Storløkken (von Supersilent) an Keys, Nikolai Hængsle (von Band of Gold) an E- & Kontrabass und Torstein Lofthus (von Shining) an den Drums. Psychedelic Backfire I (RCD2206/RLP3206) & II (RCD 2207/RLP3207) zeigt sie nicht nur live, sondern im Kampen Bistro in Oslo demonstrieren sie im Januar 2019 mit zwei Versionen von 'Habanera Rocket' & 'Fugl Fønix' (von "Walk the Nile", 2009) zugleich ihre frei rockende Flexibilität, dank der das Gleiche nie dasselbe ist. Und entfalten dabei, ohne an immergleichen Noten zu kleben, die ganze Bandgeschichte: mit noch 'I Cover The Mountain Top', dem ebenfalls doppelten 'Skink' & dem Titelstück von "Dodovoodoo" (2008), 'John Tinnick' (wieder vom zweiten Album), 'Freedom's Children' (von "Atlantis", 2012), Stevie Wonders 'You Are The Sunshine Of My Life' (von "Silver Mountain", 2015) sowie 'Farmer's Secret' & 'Actionpack1' (von "Greatest Show On Earth", 2018). Dass beim zweiten Konzert wieder der schwedische Gitarrist Reine Fiske (von Dungen, The Amazing) als vierter Mann mitmischt und Elephant9 seinen Björkenheim/Rypdal-Touch auf-drückt, gehörte ja schon bei "Atlantis" & "Silver Mountain" zum elephantösen Sound. Zuerst jedoch dominieren Hammond, Rhodes, Minimoog & Mellotron, die ebenso auf Zehenspitzen durch Porzellanläden tänzeln können, wie sie mit Emerson'schem Düsenantrieb für Action und Voodoo sorgen. Wobei Storløkken mit Zawinul & Young voodoo-wütet und mit Hancock & Co. EVIL einen Spiegel hinhält. Bei aller Retroskepsis zögere ich, darauf zu pochen, dass die 70er das Letzte und Keith Emerson das Allerletzte sind, was heute not tut. Progressive Rock machte durch Aggressive Punk und mit dezidiert gesamteuropäischem In-Opposition-Spirit jenseits von Hypertrophie das Beste aus sich selbst. Die Gegenwart kann das von sich nicht behaupten. Aber mitreißender als mit solchem Trollgroove und den Pfingstzungen von Fiskes phönix- & dodofedriger Fusion von McLaughlin und Rypdal kann man um Freedom's missratene Kinder kaum werben.
Bad Alchemy (DE)

http://salt-peanuts.eu

http://arildronsen.no

Developed in KeyPublisher, a Keyteq AS©2006 product